Fra Kirkehamn til Kvitsøy i Boknafjorden

Lyngholmen, 13. juni      

Nå sitter jeg ved kjøkkenbordet deres etter en fantastisk deilig dusj. Første på én uke   :-) De har tatt meg inn som sin sønn, og det er jeg veldig takknemlig for. Jeg føler omtrent at gjestfriheten oser ut av veggene her! Kommer til å skrive om tida fra Kirkehamn til Kvitsøy nå. Det er rart for selv om jeg ser at det er blitt mye tekst og mange bilder her, er det så mange ting som er blitt utelatt som burde vært med! Ja, ja - jeg får heller skrive mine memoarer når jeg blir gammel og grå, slik Bilbo Baggins gjorde!

Dette var omtrent det eneste jeg så til liv denne gråe tunge dagen

Etter en god natts søvn i Kirkehamn dro jeg avgårde igjen. Det var grått, og ble enda gråere utover dagen skulle det vise seg. Innen jeg hadde padlet en kilometer var sikten på bare mellom 100 og 200 meter. Det var en trollsk stemning - veldig stille. Jeg ventet at et spøkelsesskip skulle komme seilende inn fra siden...

Bildet under viser hvor lett vi mennesker lar oss lure. (OK da... Hvor lett JEG lar meg lure) Siden jeg lenger ikke kunne stole på synet trådte andre sanser til helt ubevisst. Så lenge jeg fulgte land var alt greit. Da jeg passerte øya begynte kursen å endre seg, men uten at jeg var klar over det. Jeg padlet bare videre og gledet meg til å komme nærmere land på den andre siden. Etter en stund hørte jeg bølger slå mot det jeg trodde var land, og helt ubevisst ble kursen endret dit. Var nok hjernebarken som tenkte den skulle hjelpe meg å komme 'i land'. (Se "Mister kursen")

Når jeg kommer innen rekkevidde og ser noen skjær kikker jeg ned på GPSen for første gang for dagen. Da ser jeg at jeg er helt på bærtur! Innen denne tid er det blitt nokså høye bølger, og jeg er blitt vant til å padle slik at bølgene kommer inn fra en bestemt retning. Jeg kikker ned på GPSen ofte for å justerer kursen, men gang på gang faller jeg tilbake til det samme mønsteret, og feil kurs!

Moralen får være at når det er dårlig sikt er det lurt å følge med på GPSen ofte... Denne dagen var det rimelig mye sjø, og det var svært vanskelig å finne et egnet sted å gå iland. Fant til slutt et sted, og fikk i meg en matbit før jeg fortsatte.

På slutten av dagen var jeg på Bu. Det var som sagt mye klipper og vanskelig å finne 'naturlig' overnattingssted, så jeg endte opp ved huset til Sigve Pedersen. Han sa det var greit jeg slo opp teltet hvor jeg ville. Da jeg så oppover fjellveggen rett bak huset spøkte jeg og spurte om det hadde gått ras her i det siste. Jepp! svarte han. Det gikk et ras i 1967 som rev vekk den ene siden av nabohuset, inngangspartiet til huset deres og halve hagen havna på sjøen. Mora hadde hoppet ut av soveromsvinduet da hun hørte det kom. He-he... Vet ikke helt om jeg var glad for at jeg hadde spurt. Jeg hadde nettopp slått opp teltet mellom de to husene han refererte til...

Strømmen kom til Bu samtidig med veien, og det var i 1955. Inntil da brukte de denne vindmøllen.

Dagen etter begynte bra, men etterhvert ble det røffere og røffere sjø. Jeg håpet i det lengste å runde Svaholmene, men det ble for mye vind og bølger, så jeg gikk iland på Mong. Der traff jeg en trivelig famlie som sa jeg godt kunne låne sjøbua deres for en natt eller to. Det var fristende, men siden jeg hadde avtale om å være noen netter på Bjerkreim hos ei venninne av ei jeg kjenner, dro jeg heller dit.

Da jeg kom fram hadde hun jeg skulle bo hos fløyet avsted til Danmark på shopping. Derfor fikk jeg hele huset til meg selv. Hun har Viasat, Canal Digital og bredbånd. Noe særlig bedre enn det blir det rett og slett ikke   :-)    Foreldrene hennes bodde ved siden og var veldig gjestfrie og innbød til mat. Her fikk jeg oppdatert hjemmesiden for første gang siden starten.

Det nye teltet var ankommet med post til Bjerkreim (takk søta bror!) og bildet under viser de to ved siden av hverandre. Det var litt kjipt å skilles fra det gamle teltet for det har vært med på så mange eventyr. Jeg kjenner det godt, og føler nesten at det kjenner meg! Men - livet går videre, og jeg håper det nye teltet får et godt liv med like mange utedøgn som det gamle. Jeg er nå etterhvert blitt venn med det nye teltet, og liker blandt annet at bunnduken er 100% tett - noe som ikke var tilfellet med det gamle!

Det gamle teltet har levd 'et godt liv' - det har vært oppslått godt over ett av de 14 årene jeg har hatt det:

• 3 måneder i 1991 - Land's End til John O' Groats - dvs England og Skotland på langs
• Totalt ca 5 måneder i 1994/95 da Cape to Cape prosjektet lånte det på deres sykkelferd fra Nordkapp til Kapp det Gode Håp
• 2 måneder i 1998 da jeg gikk langs 8 forskjellige strekk langs den Kinesiske muren
• Mange ukes- og helgeturer i Nordmarka og andre steder i Norge

Oppholdet i Bjerkreim var veldig bra i den forstand at jeg fikk hvilt høyrearmen også . Senen som går fra tommelfinger-festet og på tvers over høyrearmen var blitt ca tre ganger større enn normalt. Jeg spiste Ibuprofen. En venn med inngående kjenskap til medisinering sa jeg trygt kunne doble dosene etter å ha sjekket i Fellsekatalogen. Det gjorde jeg, og det hjalp.

Etter noen dager var det tilbake til Mong for å fortsette turen. Sjøen hadde roet seg betraktelig, og det var godt for jeg ønsket å ta det pent for at armen ikke skulle bli dårlig igjen. Første økt gikk til der Elfrid vokste opp. Habnen ligger på Eigerøya og innløpet synes knapt. Men jeg hadde plottet det inn på GPSen så da var det ikke noe problem. Der var det både rennende vann og toalett.

Jomfrunatta for det nye teltet! Det har tatt litt tid å bli vant til at
stengene er på utsiden, men det har sine fordeler.

Frokost på Habnen. Dette var en stille plass

Dagen etter ble en rolig dag i motvind på innsiden av Eigerøya. Jeg tok like godt turen innom Eigersund sentrum. Dette er en skikkelig fiskehavn, og det lå nærmest et lag med olje / fiskerester på vannet. Etter mye strev fikk jeg parkert kajakken og kommet meg opp på brygga. Vanlige brygger er veldig vanskelig å bruke for oss i kajakk for vi liker helst å ha noe å støtte oss til som er på høyde med ripa vår. Dvs ca 20 cm over vannet.

Neste stopp var supermarked. Jeg følte meg som en skikkelig nissemann der jeg kom med fullt padle 'kamo' utstyr og gikk rundt. Jeg så hvordan bekymrede mødre så meg, og gikk litt brydd og nokså raskt bort til barna sine og fikk puffet dem til side som om jeg skulle dra ut en stor Magnum... Jeg kjøpte ikke mye: et brød, noe pålegg og kakaopulver poser.

Dette bildet er tatt fra fastland mot nordsiden av Eigerøya. Minner meg litt om England.

Etter et par dager kom jeg til Varhaug som var den siste overnatting før jeg rundet Jærens rev. På denne delen av kysten er det store steiner helt ned til sjøen, og når det kommer bølger som bryter bakfra kan det være utfordrende å komme iland uten å få seg en tur i sjøen. I tillegg finnes det ingen odder å gjemme seg bak. Etter å ha sett nøye etter et passende sted ventet jeg på rette tidspunkt, tok av skjørtet og hoppet ut av kajakken med en gang jeg var framme.

Jeg har gjort det til en vane å gå til nærmeste hus eller gård for å spørre om lov før jeg slår opp teltet. Selv om jeg kanskje noen ganger uansett har loven på min side. I dette tilfellet traff jeg Åse Marie og Håkon Varhaug. De har kjøpt gården til faren hans og driver i et fellesskap med to andre gårder. Huset deres var enormt, og det var mye plass for barna å boltre seg på! Tettstedet Varhaug som ligger litt lenger inn i landet har fått sitt navn fra denne gården. Håkon fortalte at det var vanlig før i tiden at hver gård eide jord som gikk innover i landet.

Familien Varhaug. Vi hadde en lang og koselig frokost med melk rett fra fjøset. I løpet av samtalen kom det
fram at Hr og Fru Varhaug ikke er helt enige om hvor mange flere barn de skal ha   :-)
Jeg kan hvertfall slå fast at fysisk er det plass til mange flere!
Dette er en plass jeg virkelig kunne tenke meg å komme tilbake til.
Flott sted, og veldig koselig mennesker!

Dagen etter satte jeg avgårde for å runde revet (Jærens) som hadde blitt en liten milpæl oppi hodet mitt. Psykologisk er det det vestligste punktet på turen, men egentlig er jeg nok lenger vest nå. Kanskje er det slik fordi det er det vestligste punktet som ligger helt ubeskyttet.

Jeg stoppet på Vik som er den siste utstikkeren før selve Revet. Det hadde begynt å blåse opp en del, men det var ikke all verdens bølger. Jeg gikk iland for å late vann, og gikk litt rundt. Man blir god og støl etter noen timer i kajakk. Her traff jeg på to artige karer: Jan og Basse. Jan driver gartneri på Vik. Han kom ut med et glass Biola til meg og vi ble sittende og prate. Jan har vært sjømann i mange år, og det bærer hytta hans preg av. Det viste seg at Basse er den første Nordmannen som har svømt den Engelske kanalen! Det skjedde i 1972, og han er siden aldri blitt kvitt medieoppmerksomheten... (Sa han med et lite flir)

Jan har vært sjømann i mange år, og det synes!	Dette ankeret er 200 år gammelt og ble i sin tid brukt i smult farvann

Etter en hyggelig prat og liten sightseeing gikk vi ned til kajakken og jeg gjorde meg istand til å dra videre. Jeg fikk noen pakker med veldig smakfulle tomater av Jan. Han anslo at det var ca 12-13 meter pr sekund i vindkastene da jeg satte avgårde.

På tide å komme seg forbi revet før det blir for sent. Basse inspiserer kajakken min,
men er ikke sikker på at det er rette fartøy for en slik ferd

Det gikk fort unna, og innen jeg kom til Revet var vinden blitt enda litt sterkere. Jeg fikk et lite sjokk da jeg nærmet meg tuppen av revet for det viste seg at det var en lang lang rekke med steiner som lå utover i havet som jeg måtte rundt for å unngå en svært ubehagelig situasjon. Med sterk vind i ryggen gikk det med nød og neppe. Da jeg passerte det ytterste punktet var det ikke vits i å padle lenger. GPSen viste en fart på 5.8 km/t da jeg strakte opp armene for å fange vinden.

Ilandstigning rett etter jeg har passert Jærens rev. Her blåste det kraftig.
Det var ingen mennesker på stranda, men mange fugler

Når jeg er ute og padler blir det usannsynlig lett å ta kontakt med folk og prate hull i hodet på de   :-)    Neida - men jeg blir jo litt oppsøkende. Det er koselig med måker, men det blir liksom ikke så dype samtaler i lengden... Bildet under viser et typisk slikt møte. Jeg nærmet  meg Stavanger, og etter 4-5 km padling er det på tide å strekke på beina. Rett innenfor Feistein fyr traff jeg disse hyggelige menneskene. De var helt overbevist om at livet er mer behagelig i en bobil enn i kajakk, og jeg er forsovet enig!

Jeg blir stadig overrasket over hvor mange interessante mennesker det er å treffe rundt forbi.
De hadde noen lapper og geitost igjen som jeg mumla mens vi satt og snakket

Kvelden jeg kom til Ølberg var det landskamp mot Italia. Navnet Ølberg klinger godt til en slik anledning. Det ble etterhvert veldig bra stemning på caféen. Jeg spiste omtrent to middager mens vi så kampen. Jeg hadde satt opp teltet helt nede ved sjøen, og dagen etter blåste det opp til stiv kuling - motvind. Det ble klart at det ikke ble noe mer padling den dagen, så derfor passet det veldig godt å komme hjem til familien Hoff og være der to hele dager.

Jeg har kjent Simon, Benjamin, Jorunn og Hallgeir i mange år. Vi kjenner hverandre fra tiden i Sagene kirke. Simon er det første barnet jeg har vært barnevakt for, og derfor må jeg jo følge han opp ekstra nøye   :-)   Følte meg nok litt sviker da jeg var hos de, for stort sett var jeg i Stavanger og gjorde innkjøp og oppdaterte hjemmesidene. Men - får ta det igjen neste gang jeg er på de kanter, eller de er i Oslo. Takk for oppholdet!

Etter noen forfriskende dager i Stavanger gikk turen tilbake til Ølberg, og neste utfordring var Boknafjorden. Den har jeg respekt for da det er 10-12 kilometer fra fastland til Kvitsøy, og like langt videre til Skudeneshavn. Det var en del bølger da jeg satte avgårde fra fastland, men vinden blåste i riktig retning. Etter å ha konferert nøye med en av mine faste værmeldere, spist et godt måltid samt vært på 'do' satte jeg avgårde. Overfarten til Kvitsøy tok to timer. Det gikk egentlig greit, men jeg var god og sliten da jeg kom fram. Merker at jeg padler litt hardere over lange åpne strekk. Jeg blir veldig skjerpet mentalt og er på stadig utkikk etter ferjer eller enda værre: 30 fots lystbåter i stor fart. Kikker hyppig til begge sider og like viktig bakover.

Alt rolig og fredelig og jeg nærmer meg Kvitsøy	Like etterpå kommer denne i høy fart fra bak fyret...

Det var lett å finne fram til Kvitsøy for øya har flere svært høye radiosendere. Jeg hadde skaffet mobilnummeret til de tre ferjene som går fra Stavanger til Kvitsøy og videre til Skudeneshavn. Det gjorde nok at jeg følte meg litt tryggere der ute. Inntil jeg nærmet meg øya hadde jeg bare sett de i det fjerne, men jeg fikk skikkelig sjokk da en ferje dukka opp rett foran nesa mi i nokså stor fart! Her gjelder det virkelig å se seg om. Jeg hadde en snitthastighet på rundt fire km/t denne dagen, og det var litt dårlig i forhold til det jeg er vant til. Jeg tenkte at den nye åra fikk ta litt av skylden siden den har litt mindre åreblad enn den gamle.

Jeg slo opp teltet i en åker og kom kontakt med familien Holgersen. Thomas 'fisker' tare som han leverer i Haugesund. Tare brukes til mye rart - blandt annet til skallet på kapslene til Omega-3 tabletter. De finner visst nye måter å bruke taren på hele tida. Han fortalte at samtidig som jeg padlet til Kvitsøy hadde han vært på sjøen i samme retning. Det var nokså kraftig strøm i Boknafjorden denne dagen, og dette var nok grunnen til at det gikk saktere enn vanlig. Det var godt å høre. Da kunne jeg friskmelde både meg selv og åra  :-)

Noen som vil være med på kajakk tur?

Litt senere på kvelden tilbød Thomas å kjøre meg rundt på en liten sightseeing av øya. Jeg takket ja, og vi satte oss i Audien hans. Rart å sitte i en så flott bil på en så liten øy tenkte jeg. Hadde det ikke holdt med Skodaen min liksom. Ikke at jeg hadde noe med det å gjøre! Han bruker jo sikkert bilen på fastland også   :-)

For 20 år siden var det 700 fastboende her. I dag er det 550. Han fortalte at kommunen har lagt ut flere tomter til salgs og etter en del år med avfolking, er det nå innflytting fra byen. Det er bo-plikt på øya, og det tar rundt 35 minutter å komme seg til Stavanger med ferje. Jeg skjønner godt hvorfor folk velger å slå seg ned her, for på øya kommer man veldig tett innpå naturen, og samholdet er tettere enn i byen. Takk for at du kjørte meg rundt Thomas, og du har en veldig kul bil!

Nok et hus blir bygd på Kvitsøy

Den store radiomasten på øya er Nord europas kraftigste mellombølgesender. Da den ble satt opp kom det masse klager fra folk på øya for radio- og tv-signalene ble forstyrret. Ikke så rart, for dette er store store master!

Fra kjøreturen på Kvitsøy. Det er sent. Det store bygget i bakgrunnen er et senter som
overvåker all skipstrafikk i Norge. Tilsvarende et kontrolltårn på en flyplass.

Da er dette reisebrevet ferdig. Klokka er kvart på sju om morningen, og jeg sitter på kontoret til gode kolleger i DnB NOR på Sandsli i Bergen. Mange takk for lån av en pult, stol og ikke minst nettverk   :-)    Det er slike goder man savner 'der ute' i naturen!