Første natt i fremmed land...

Lindesnes fyr, kvelden 19. mai      

Fredag 13. mai kjørte Rita og jeg til Kristiansand for å besøke Odd Kenneth og Eli. De flyttet fra Oslo ifjor sommer, så det var fint å se de i nyinnflyttet hus og treffe barna igjen. Idag var Morris - faren til Odd Kenneth - snill nok til å kjøre meg til Lindesnes fyr. Takk Morris!

Nå ligger jeg i mitt gode og litt for gamle telt. Det blåser og regner ute. Fyrvokter Kjell lot meg slippe inn på området og slå opp teltet hvor jeg ville da han hørte om ferden jeg skal ut på. Jeg satte det opp rett ved huset hans. Kanskje det gir meg litt tiltrengt mental støtte å slå det opp ved siden av han som har drevet Norges eldste fyr i 15 år?

Lindesnes fyr - de med skarpe øyne kan skimte teltet mitt foran det hvite huset...

På vei utover fortalte Morris en skremmende opplevelse han og familien hadde. Det handlet om hvor fort været kan snu på sjøen. Da vi nærmet oss målet tilbød jeg å betale for bensin, men han takket nei. 'Det er greit så lenge du lover å ikke ta noen sjanser' sa han. Jeg nikket. Mot slutten av turen hadde vi snakket så mye om sikkerhet at jeg sa jeg lurte på om det var han eller jeg som var mest redd!

En ting er hvertfall sikkert: Jeg har fire måneder til disposisjon og det viktigste målet mitt er å ha det bra og bli mange opplevelser rikere. Å nå 'målet' er underordnet. Dette gjør at jeg kan ta meg en dag eller tre ekstra værfast hvis det trengs.

Under kan du lese om Lindesnes fyr. De fleste bildene er fra støpejernstårnet som ble satt opp i 1915. Lenger nede kan du lese fra de første dagene, og morningen jeg satte avgårde

Lindesnes fyr fikk en trang fødsel (Info fra Lindesnes fyr sin hjemmesiden) Farvannet omkring Lindesnes var fryktet for her møtes to hav: Skagerrak og Nordsjøen. Kraftige vinder og havstrømmer har blåst mang en skute på grunn i dette området, og strekningen mellom Lindesnes og Lista er av sjøfartshistorikere blitt omtalt som "et klassisk forlisdistrikt". I 1655 utstedte Danskekongen Fredrik III 1655 formaningen som ga Pouell Hansønn, borger av Cristiansand privilegium til å etablere fyrdrift på Lindesnes. Det var dårlig vær høsten 1655. De tre skipene som ble sendt ut med materialer og utstyr fra Kristiansand brukte mer enn 7 uker på turen til Lindesnes. Og skipet som skulle hente kull fra England, kom ikke fram i det hele tatt. Det ble derfor reist et tre etasjes tårn i tre, hvor det ble plassert 30 blafrende talglys bak noen blyglassvinduer. Det kan ikke ha vært rare fyrlyset, og klagene lot ikke vente på seg. Selv om kullfyret kom i drift etter en tid, så kongen seg likevel nødt til å befale fyret slukket allerede neste høst.

Først 69 år senere, ble fyrdriften på Lindesnes gjenopptatt. Kullblusset ble tent 1. februar 1725. Både på Lindesnes og Markøy besto fyret bare av en åpnen fyrgryte med kull som var plassert rett på fjellet.

Drivverket til linsa har gått kontinuerlig i 150 år!

I 1854 ble en linse montert på toppen av det gamle kullblusset. I 1915 ble linsa flyttet over i et nytt støpejernstårn. Det ble bygget nytt maskinhus i 1920 og montert tåkeanlegg. Med andre ord fikk Lindesnes fyrstasjon i 1920 den utformingen stasjonen fortsatt har i dag.

	Dette var varselet for dagen jeg planla å dra. Bildet under viser hvordan det faktisk ble...
Ingunn og jeg blir fotografert av Kjell til Lindesnes - Nordkapp boka hans	Kjell har jobba som fyrvokter de siste 15 åra.

Etterhvert på dagen ble det mer og mer vind - høye bølger og til tider svært dårlig sikt! Ikke akkurat drømmestarten, så derfor ventet jeg en natt til...

Dette er 'porten' man må forbi for runde neset

Slik så det ut i retning vest - altså den veien jeg skulle padle

Dårlig sikt. Sammenlign med bildet øverst på siden!

Med hjartet på feile staden...

Morningen jeg satte avgårde bar jeg alle tingene fra teltet og ned til steinkaia. Jeg hadde maks uflaks, og GPSen falt mellom noen steiner, og 60-70 cm ned mellom noen store steiner. Steiene var for tett til at jeg hadde sjanse til å hente den opp igjen. Da følte jeg meg særdeles liten! Uten GPS hadde jeg vært nærmest blind ute på havet. Etter at de værste svettetoktene hadde gitt seg gikk jeg opp til Kjell og bahan om hjelp. Vi ledte etter en lang stang vi kunne feste en kror på enden av. Men det virker som noen hadde ryddet vekk alle egnede stenger kvelden før...

Steinene i kaia er sementert og bøltet sammen med støpejern. Etterhvert fant Kjell fram slegge og spett, og etter en del arbeide hadde han løsnet den øverste steinen som var den som stengte mest for armen min. Så stakk jeg armen så langt inn den ville gå, og så litt til. Fikk føling med GPSen og forsiktig lirka den til, så jeg kunne dra den forsiktig opp. Akkurat da var jeg den gladeste mannen på Lindesnes   :-)

Liten tue kan velte stort lass. Nå er jeg adskillig mer forsiktig når jeg lesser kajakken med utstyr...